Fortsatt kjønnskamp kan føre til forvitring av menns tillit og støtte til velferdsstaten. Det er tid for forsoning.

Av Jan Olav Flottorp og Guttorm Grundt

Første gang publisert: dagsavisen.no/debatt/vi-ma-avblase-kjonnskampen/

Vi må avblåse kjønnskampen

Norge har et av verdens beste, men også mest ressurskrevende velferdssystemer. Økende avstand mellom kvinner og menn innebærer en trussel mot velferdsstatens fremtid.

Velferdssamfunnet er skjørt og står overfor mange store utfordringer i årene framover, som økt sykelighet, spesielt psykisk uhelse, en stor eldrebølge og lav fruktbarhetsrate – 1,44 i fjor, ifølge SSB.

I 2023 var det 21.900 unge uføre i alderen 18-29 år. En OECD-rapport fra 2018 viste at Norge har en stor andel unge som står utenfor arbeid og utdanning, og mottar helserelaterte ytelser.

Mannsutvalget påpeker i sin rapport «Likestillingens neste steg», at jenter og kvinner nå kommer bedre ut enn gutter og menn på en rekke områder, og at menn som kommer dårligere ut ikke er blitt inkludert i likestillingspolitikkens nedslagsfelt.

Likestillingsretorikken har vært preget av feministisk kritikk mot og angrep på menn og maskulinitet.

Utdanningssystemet klarer ikke å hente ut det beste i sønnene våre, og altfor mange gutter og menn faller utenfor med sviktende motivasjon til å bidra positivt til velferdssamfunnet.

Likestillingsretorikken har, slik mange menn opplever det, vært preget av feministisk kritikk mot og angrep på menn og maskulinitet, og har skapt større avstand mellom kjønnene. I stedet for å fremme maskulinismen som alternativ og likeverdig kjønnsideologi, har menn flest villet unngå kjønnskamp, ligget lavt og håpet at angrepene skulle gi seg når likestillingsmålet var oppnådd.

Men dessverre forgjeves. Likestillingsmålet har vist seg å være et bevegelig mål. Målet har flyttet seg fra like rettigheter til like muligheter, og deretter til resultatlikhet, med særlig fokus på kjønnsbalanse på prestisjepregete mannsdominerte områder i privat næringsliv.

Det er forbausende nok lite søkelys på den store kjønnsubalansen i offentlig sektor, der kvinner allerede er i stort og økende flertall både blant ledere og ansatte. Dette viser at likestillingseffekten til dels har vært motsatt av kjønnsbalanse, og resultert i økende kvinnedominans på stadig flere områder.

De aller fleste unge menn i dag er for likestilling. Det de er imot, er en likestillingspolitikk som favoriserer jenter.

Hvis myndighetene ensidig baserer likestillingspolitikken på et mål om å fremme det ene kjønnets interesser foran det andre, risikerer man i stedet å skape et nytt samfunnsproblem som kan være minst like stort som det problemet man i utgangspunktet ønsket å løse.

Et troverdig mål for likestillingspolitikken må ha et balansert og rettferdig helhetssyn og ta hensyn til de biologiske forskjellene mellom kjønnene.

For eksempel har den prekære mangelen på mannlige rollemodeller i den kvinnedominerte oppvekstsektoren og skolen naturlig nok hatt en mer negativ effekt på gutters prestasjoner og adferd enn jenters.

Det viktigste likestillingsmålet må fortsatt være like rettigheter, plikter og muligheter for begge kjønn, mens full kjønnsbalanse bør prioriteres i de mest kjønnssensitive utdanninger og yrker – som for eksempel i barne- og familievern, grunnskole, helse og samfunnsstyring.

De aller fleste unge menn i dag er for likestilling. Det de er imot, er en likestillingspolitikk som favoriserer jenter, kvinner og mødre, og i stor grad ignorerer eller diskriminerer gutter, menn og fedre.

Kjønnsforskjeller bør ikke betraktes som et problem, men som en mulighet og en berikelse.

Derfor er det mange unge menn som i dag føler at de er blitt sviktet. og som i protest vender seg til partier på (ytre) høyresiden, mens kvinner flest støtter partier på venstresiden.

Splittelse og polarisering mellom kjønnene er ikke bra for noen, og bidrar til å svekke tilliten til demokratiet og velferdssamfunnet. Kjønnsforskjeller bør ikke betraktes som et problem, men som en mulighet og en berikelse.

En forsoning vil kreve at både kvinner og menn viser respekt og empati for hverandres utfordringer, og anerkjennelse av hverandres store og viktige bidrag til samfunnet.

Det viktigste bidraget til forsoning mellom kjønnene nå vil være å endre likestillingsloven, som favoriserer kvinner foran menn i sin formålsparagraf: «Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling» (jfr. §1).

Loven må likestille kjønnene. Den må gjøres kjønnsnøytral, slik Mannsutvalget foreslår, og slik den er i de andre nordiske land.

Diskuter innlegget på Facebook her: