Ørjan Greiff Johnsen
Samfunnsdebetant, jurist og spaltist i Nettavisen.
Menn topper – som vi alle vet – mange statistikker. De fleste av dem dystre. Kriminalitet, problemer på skolen, selvmord og rus. Listen kan fortsettes. Derfor er det påfallende at det så å si alltid er kvinnerelaterte utfordringer som diskuteres i mediene. Blant annet når det gjelder lederstillinger, overgangsalder og omsorgsoppgaver.
Hvordan har vi kommet hit? Menn lider i stillhet. Kvinner lider med utropstegn, og tapetserer ofte og gjerne mediene med utfordringer de har.
Hvor ofte leser du et leserinnlegg fra en kvinne om hvor kyniske menn er på sjekkemarkedet; menn er kun ute etter en quickie, eventuelt friends with benefits for en periode, menn ghoster og lyver. Svært ofte, vil jeg tro. Akkurat som om det ikke finnes kvinner i denne kategorien. Men hvor ofte ser du en mann skrive det samme om kvinner? Akkurat.
Det er flere grunner til at menn sitter stille i båten. En av disse er selvsagt at kvinnekampen. Siden 70-tallet har dette – også med rette – vært en sterk bevegelse, som har vært en viktig pådriver for å kjempe fram bedre rettigheter for kvinner. Men det har også skapt et klima som har gjort det vanskelig for menn å slippe til orde med synspunkter på nettopp mannens plass i samfunnet. Man blir stemplet. Får passet sitt påskrevet. Man er mot likestilling.
Mange kvinner benytter også hersketeknikker i den forbindelse. Jeg har selv opplevd dette. I et innlegg jeg skrev i Adresseavisen, som handlet om at kvinner bør rette blikket mot eget kjønn når det gjelder kosmetiske operasjoner, slankeråd og lignende, kom det flere motinnlegg (Kvinne er kvinne verst – adressa.no).
Et av disse bar overskriftene «Tidenes mansplaining. Patriarken har talt.» (Tidenes mansplaining. Patriarken har talt – adressa.no). Jeg fikk klar beskjed om ikke å snakke om hva feminisme er. Jeg er selvsagt for gammel og tykkhudet til å bli såret, men det er et knakende godt eksempel på nettopp dette – hvordan menn blir møtt når de tar ordet i det offentlige rom.
Verre er det når unge menn tar ordet. De blir møtt med akkurat det samme.
I min lokalavis, Adresseavisen, ble fire unge gutter intervjuet tidligere i år, og ga blant annet uttrykk for at som ung mann i dagens samfunn følte de seg oversett og usynliggjort (Gutter og jenter blir stadig mer uenige: – Polariseringen øker – trdby.adressa.no). Og gjett om de fikk svar. La meg siterer innledningen: «Det er vanskelig å ikke himle med øynene når en 15 år gammel gutt mener at likestillingen har gått for langt. Det er fortsatt slik at menn oftere dreper kvinner enn omvendt. Det er flest menn i maktposisjoner i nesten alle bransjer. Det er flest menn i styreverv og flest kvinner som jobber deltid. Det er flest kvinner som blir voldtatt, og det er først og fremst kvinner som er redde når de går hjem alene.» Først langt uti kommentaren ga innleggsforfatteren uttrykk for en viss forståelse. Men det er klart, skapet må settes på plass først. (Hvis gutter føler seg diskriminert på skolen, må vi faktisk ta det på alvor – adressa.no)
Det som er trist er at dette ikke er unntakene. Det er normalen for hvordan mange kvinner, kall dem gjerne feminister, møter menn når vi tar ordet i offentligheten.
Den siste tida har vi opplevd en økende trend, som også peker mot det ovennevnte. Feministene møter motstand hos eget kjønn. Unge kvinner er lei av å bli belært av den eldre garde hvordan feminisme skal se ut i 2025. Dette ble med all tydeliggjort i den etter hvert sagnomsuste Debatten på NRK, Kvinnekampen 2.0 (Debatten – NRK TV).
Høyresida har sitt å svare for, men hvis det er noe som kjennetegner venstresida så er det at deres moralske kompass er det riktige. De har monopol på godhet, hva som er riktig. De tradisjonelle feministene plasserer seg gjerne i dette landskapet. Enten er du for. Og enige med oss. Eller så er du imot.
Man skaper sine egne fiender. Donald Trump ble ikke skapt i et vakuum. Den selvrettferdige venstresida har selv mye av skylda for ikke å lytte. Vi fikk woke. Og deretter anti-woke. Ingen av dem er særlig fruktbare.
Og når det ikke er rom for meningsforskjeller, ser vi polarisering og motreaksjoner. Det kommer alltid en motsatt bevegelse. Uansett. Etter den selvhøytidelige progrocken kom punken. Når folk fikk nok av dette enkle, banale sinnet mot alt og alle, fikk vi synthpop, hårmetall, glamour og hedonisme på det glade 80 tallet. Før Nirvana begravde det hele med det ikoniske åpningsriffet på «Smells like teen spirit.»
Og kanskje er det vår tid nå? En tid der kan være mulig å løfte spørsmål om mannsrollen i offentlig debatt? Ikke som sinte troll i kommentarfeltene, heller ikke som bitre incels som gir kvinner skylda for alt og alle. Det har de ikke. Men ved å stille de viktige spørsmålene ved mannsrollen. Bør likestillingsloven være kjønnsnøytral? Er kvoteringsregler stort sett til fordel for kvinner riktige? Hva kan vi gjøre med skolen, der guttene i all hovedsak sakker etter jentene?
Slike spørsmål er for viktige til at vi skal sitte passive. Grip muligheten. Nå.
Publisert oktober 2025 – Vår tid er nå?
Les også:
